Det var min drøm.
Jeg var ti år og tenkte at jeg ville berøre hjerter.
Jeg hadde lest over 1000 bøker til da. Alle bøkene i skolens bibliotek. Noen av dem opp til sju ganger. I tillegg fjernlånte jeg bøker fra fylkesbiblioteket. De sendte de ønskede bøkene i posten og la ved en frankert returkonvolutt. Det var et El Dorado for en litteraturinteressert urfolksgutt.
I dag fins ikke slike ordninger lenger. De er ofret på fremskrittets alter og stadfestet ved distriktenes dødskamp. Men jeg har fortsatt å lese bøker. På flere språk.
Den gang, i mitt livs begynnelse, fantes ikke bøker på lulesamisk, som er ett av mine morsmål, så jeg fant ut etterhvert at jeg måtte skrive bøkene selv. Men det begynte jeg ikke med før 12 år senere.
En forferdelig storm tok skoletaket og raserte biblioteket i første etasje. Det var i nyårshelgen.
De som ville redde noe av det som stormen hadde rasert på skolen hadde kastet alle bøkene ned i kjelleren. I en haug gråt mine venner. Sammenrast i en haug. Noen våte. Andre med brukket rygg. Og enda flere uten viktige sider.
De var ikke så mange, men jeg kjente dem alle. Jeg hadde kjælt med samtlige og takket dem personlig for hver gang de gav meg av sitt livs blod.
Jeg gråt den dagen da stormen hadde stilnet. Jeg sto i den øvre enden av trappen ned til skolens kjeller og så alle dem som lå på golvet der nede. Min sorg var dyp og jeg tror at det var da at min ærefrykt for papir begynte å gro.
I dag lærer jeg min snart seks år gamle datter å behandle sitt papir på en respektfull måte. Hun er allerede en kunstner med blyant og fargestifter, og jeg tar vare på alt hun tegner. Til nå har jeg om lag 1500 tegninger fra hun var ett år og frem til nå.
Noen hjerter har jeg kjent i mine hender, mens jeg har sunget mitt folks kjærlighetssanger. Jeg er takknemlig for de stundene noen av mine lyttere har åpnet sitt bryst og lagt ut til syning sitt indre. Og jeg ærer de av mine lesere som har latt mine ord berøre sine røtter.
Den unge gutten er fremdeles opptatt av å berøre hjerter.
Han feller motvillig en tåre når noen berører hans instrument. Han bøyer sitt hode når han forstår at strengene er knyttet til hans eget hjerte.
%20(3)%202.jpg)
Jeg var ti år og tenkte at jeg ville berøre hjerter.
Jeg hadde lest over 1000 bøker til da. Alle bøkene i skolens bibliotek. Noen av dem opp til sju ganger. I tillegg fjernlånte jeg bøker fra fylkesbiblioteket. De sendte de ønskede bøkene i posten og la ved en frankert returkonvolutt. Det var et El Dorado for en litteraturinteressert urfolksgutt.
I dag fins ikke slike ordninger lenger. De er ofret på fremskrittets alter og stadfestet ved distriktenes dødskamp. Men jeg har fortsatt å lese bøker. På flere språk.
Den gang, i mitt livs begynnelse, fantes ikke bøker på lulesamisk, som er ett av mine morsmål, så jeg fant ut etterhvert at jeg måtte skrive bøkene selv. Men det begynte jeg ikke med før 12 år senere.
En forferdelig storm tok skoletaket og raserte biblioteket i første etasje. Det var i nyårshelgen.
De som ville redde noe av det som stormen hadde rasert på skolen hadde kastet alle bøkene ned i kjelleren. I en haug gråt mine venner. Sammenrast i en haug. Noen våte. Andre med brukket rygg. Og enda flere uten viktige sider.
De var ikke så mange, men jeg kjente dem alle. Jeg hadde kjælt med samtlige og takket dem personlig for hver gang de gav meg av sitt livs blod.
Jeg gråt den dagen da stormen hadde stilnet. Jeg sto i den øvre enden av trappen ned til skolens kjeller og så alle dem som lå på golvet der nede. Min sorg var dyp og jeg tror at det var da at min ærefrykt for papir begynte å gro.
I dag lærer jeg min snart seks år gamle datter å behandle sitt papir på en respektfull måte. Hun er allerede en kunstner med blyant og fargestifter, og jeg tar vare på alt hun tegner. Til nå har jeg om lag 1500 tegninger fra hun var ett år og frem til nå.
Noen hjerter har jeg kjent i mine hender, mens jeg har sunget mitt folks kjærlighetssanger. Jeg er takknemlig for de stundene noen av mine lyttere har åpnet sitt bryst og lagt ut til syning sitt indre. Og jeg ærer de av mine lesere som har latt mine ord berøre sine røtter.
Intet er vakrere enn hjertets harpespill og de utvalgtes dans.
Mange ganger tenker jeg på at tiden begynner å nå sin fylde. Jeg er i den siste delen av mitt liv og mitt hjerte dirrer hver gang jeg hører vakre sanger.
Mange ganger tenker jeg på at tiden begynner å nå sin fylde. Jeg er i den siste delen av mitt liv og mitt hjerte dirrer hver gang jeg hører vakre sanger.
Den unge gutten er fremdeles opptatt av å berøre hjerter.
Han feller motvillig en tåre når noen berører hans instrument. Han bøyer sitt hode når han forstår at strengene er knyttet til hans eget hjerte.
Han er lykkelig i sin kjærlighet.
%20(3)%202.jpg)
Part of the painting "David Playing the Harp Before Saul", 1655 by Rembrandt Harmenszoon van Rijn (1606 - 1669).
Source: https://www.rembrandtpaintings.com/david-playing-the-harp-before-saul.jsp#prettyPhoto[image1]/0/
Kommentarer
Legg inn en kommentar