Far nu så vel, mine kjære

Han setter mikrofonen tilbake i stativet
famler etter stangen og søker holderen
med opphovne fingre og en giktbrutt arm
treffer han såvidt, slik at mikrofonen fester seg
den falt ikke ned på scenegulvet denne gangen
han sukker av lettelse og stryker seg over pannen
det kortklipte håret strutter i grått
til og med i hvitt på enkelte partier
svetten pipler og renner ned i øynene
han må opp med fingertuppen og stryke bort en tåre
han har nettopp sunget om gråt og proklamert smerte
det er siste gangen han møter dem
dem som han har hatt som venner i sitt publikum
han vet at hans kalde rom venter, der hvor ingen fins

hans skitne sko skal sparkes i et hjørne
og han vil legge seg på den uoppredde sofaen
seng har han ikke, og slett ikke noe pyntespeil
han har aldri hatt behov for å speile seg
det er snart det siste slaget som skal klinge
og han vil ta av seg sin sorte jakke og sin hvite skjorte
der han i sin ensomhet endelig skal kunne se seg selv
i en slags himmelsk hildring som reflekterer lyset
som han alltid har sagt at han elsker
selv om han i hele sitt liv har levd i mørke
han takker for seg og byr: far nu så vel, mine kjære
ringen er sluttet og det skal ikke komme mere
hans navn står skrevet på fingrene til den allmektige
og hans røst vil snart lyde i et annet kor
der hans dype bass vil komme til sin rett.

https://transom.org/2016/recording-live-events/